Marmor, onyx og skygger. Foto: Synnøve Sætrum
Marmor og onyx er vakker stein. Her en dag var jeg så heldig at jeg fikk sett riktig mye på dette materialet. Jeg elsker det grønne sammen med det gule og hvite. Slike syn bekrefter noe i meg . Noe ordløst og mektig. Gleder meg inderlig over følelsen og blir oppmerksom på at den gjør øyeblikket skjørt. Mot blått hav er renner sansene over av følelser som ikke kan fanges.
Ord ja, det tenker jeg på.
Følelser ja, det kjenner jeg på.
I dag har jeg tenkt på ensomhet kontra tosomhet.
På ekte kjærlighet kontra tilgjort uærlighet.
På troskap og svik.
På meg og deg og vi to.
Likegyldighet og smerte har vært med i tankene.
Jeg har kjent på uroen i meg selv, og holdt inne ord og setninger som kanskje skulle vært åpnet opp og delt ut. Akkurat nå løper fingrene over tastaturet, mens jeg lytter til min indre stemme. Akkurat nå Den som vil ha dette ut, skrive noe for meg for n-te gang. Denne driften jeg bare har . Dette store faktum at jeg fortsatt lever her og kjenner den deilige duften av hvit syrin . Underet med tidlig sommer når alt ligger foran en i Norge . Skjønne landet mitt på denne tiden .
Fredelig og fuglesang her og nå.
Ikke skal jeg la en eneste nyhet fra Siv eller Erna ødelegge sinnsro og fredagskveld.
Jeg orker slett og rett ikke politikken de står for .
Orke er et for svakt ord forresten .
Det vrenger seg i meg.
Alt bare protesterer mot denne økonomiske tenkningen.
Nok om det.
Hvordan andre opplever å leve det meste av livet som enslig vet jeg egentlig ikke så mye om.
Selv lyder min sivilstatus pr selvangivelse "ugift".
År ut og år inn. Snart er jeg femtifem, noe som i grunnen begynner bli en alder menneskelivets gjennomsnittlige lengde tatt i betraktning.Tida går fort en dag av gangen. Veldig fort.
Jeg finner det vemodig samtidig som alternativet kun er den store evigheten ingen kan begripe.
I det perspektivet er det meste veldig lite, og spesielt et sånt ord som ugift.
Det ordet har fulgt meg alltid, og kommer sikkert til å gjøre det resten av vegen.
Ikke at det er noe stort poeng, for jeg har ikke alltid vært ensom likevel.
Vegen har gitt meg mer enn en hjertevenn, noe jeg kjenner på takknemlighet for , og jeg anbefaler det. Selv om det kan koste meget .
Være krevende så det nesten ikke er til å holde ut.
Men:Menneskene er jo det som gjelder ikke sant?
Lille meg tenker på de store sidene ved tilværelsen. Som jeg innbiller meg de aller fleste mennesker gjør . Kjærligheten mellom menneskene tenker jeg på. Vennskapene. Gleden. Leken. Erotikken . Latteren. Tårene. Smerten. Alt det som er å være. Sannhet og løgn .
Vi snakket litt om det i dag, om å lyve om småting uten å blunke.
De der greiene som ikke er nødvendige, men som bare plumper ut av en.
Som den gangen jeg sa jeg var europamester i sjakk til en fremmed...
Satt på en barkrakk forresten, så det forklarer vel sitt.
Noen ganger gir samtaler meg ord som følger meg resten av dagen eller lenger.
"Egenverdi" er ordet jeg fikk denne fredagen.
Samtalen handlet slett ikke om meg, men ordet ble sagt og jeg plukket det med meg.
Oi tenkte jeg, det der har jeg visst glemt.
At jeg er noe i meg selv, for bare meg selv.
Dette med at ingen, absolutt ingen, er avhengig av andre for å ha sjelefred.
I livets glimt av tosomhet har jeg tendenser til å glemme det.
Såpass mye at jeg mister fotfestet og nesten glemmer min verdi i meg selv, fordi jeg er så opptatt av å bli elsket eller savnet eller forstått eller akseptert eller , eller , eller .
Ikke vet jeg, men tenker noen ganger at jeg tørster etter bekreftelse, å bli sett og hørt.
Noen ganger er ensomheten hylende og alt jeg makter er å krype under dyna og sove det vekk.
Egenverdien er en fjern tilstand som finnes hos alle andre unntatt meg.
Samtidig som jeg er åpen og uredd nok til å føre det til bloggs for all verden.
Et slags egenverdig paradoks.
Egenverdi ja.
Jeg har tenkt fortsette ha det !
Synnøve Sætrum
